Autentisk lykkelig — gitt i vuggegave

Autentiske deg ønsker å stråle som den gaven du er til deg selv og til omverden. Akkurat slik du ble født til å være. Den du viste du var, føre språket ble utviklet. Visjonen som danser i hodet til barnet som vandrer ufortrødent videre. Fremover. Alltid fremover. Fremover til visjonen deg som barnet fikk med seg i vuggegave har foldet seg ut i all sin prakt.

Vi har en felles historie. Felles tanker og følelser om hvem vi er og hva vi bør være. Noen ganger blir det til uttalte ord om hvem vi ønsker å være. Mange ganger er det et avvik i det vi sier og det vi innerst inne ønsker å være. Drømmer om å være 🦋 Bevist eller ubevist.

Credits; Röd varg

Autentiske oss. Hvem er det? Som individ og som gruppe?

Jeg lar meg inspirere, fascinere og dyttes videre i min egen utvikling i relasjoner med andre. En som inspirerer meg er Ingrid Strümke. Herlig ærlig, herlig autentisk. Grunntrygge opplever jeg autentiske mennesker. Det de sier de er, er de. Avvikene i fra presentert SoMe informasjon og det de leverer er fascinerende minimale, og gøyalt menneskelige, fulle av sitt autentiske uttrykk stråler de av alt de har lært og alt de har å gi. Vise, erfaringsrike og fulle av selv kjærlighet bobles det over av livslyst og pågangsmot, ærlige om strevet og motgang. Dippene som skapte gullet. Fulle av autentisk mot 🦋

“Uten gråt vet vi ikke hva lykke er”

50 åringene har en felles historie, et felles samfunns messig utgangspunkt. Som 50 år (minus 4 år) er det mye i den gruppens utfordringer og medganger som er likt det i mitt eget liv. Vi tilhører samme masse. X-generasjonen. Opphavet til begrepet er interessant i seg selv. Først benyttet tidlig 1950-tall av journalisten Robert Capa i forbindelse med et fotoessay han selv hadde laget. Det skulle representere generasjon X, den generasjonen som ble igjen etter Andre verdenskrig, uten identitet og med en udefinert fremtid.

Sett i lys av det har ingrid så definitivt rett i sin artikkel. Det trenges #Mot til å være autentisk. Å være autentisk en faktor som gjør at vi blomstrer, uavhengig av alder og andre ulikheter.

Men hva er autentisk for oss xére? I hvilken grad er vi påvirket av samfunnets normer på hvordan være og hvordan leve. Både som gruppe og som individ. X-generasjonen har vokst opp i en tid der foreldre snakket lite om følelser og mye om plikt. En tid der en første generasjon kvinner startet virksomhet samtidig som skoledagen fortsatt til stor grad ble startet med salmesang. Linjalen som straff middel var fortsatt ikke helt utdatert…Kvinner hadde fortsatt størst verdi som caregivers og fødselsmaskiner, og som emosjonell støtte for sine hardt arbeidene menn. De er født av en generasjon der gårdens velstand avgjordes i stor grad av hvor mange barn og andre som bodde på gården og kunne fungere som billig arbeidskraft. Dette har preget generasjon x sitt kollektive selv-bilde og således vil det i ulik grad prege en 50 pluss’ers selvbilde.

Jeg er 50 minus 4 år. Først når jeg ble 40 gjorde jeg et bevist vei-skifte. «Livet før 40 er en bok skrevet av andre» sa jeg i min 40 års tale. «Livet fremover en en bok jeg vil skrive selv». og slik ble det. Med det nye vei-valget i bevisstheten så begynte en helt ny reise. Som 40-åring kunne jeg stå trygg(ere) i livserfaring og opparbeidet visdom. Trygg nok til å ikke gi opp. Trygg nok til å våge å hente frem hele tyngden av det som er autentiske meg. Det som alltid har vært meg, og som i redsel for mothugg og nedsnakk ble gjemt, glemt og gnugget rent for egen stemme.

Det kreves #mot å separere mitt selv bilde i fra gruppe trykket, og nærståendes behov for å påvirke meg med sin oppfattelse av hvem jeg skulle være. På en helt annen måte en det jeg trodde når jeg valgte den veien i det aldersklokka ramla over 40 streken.

Det første steget var dog enkelt, det krevde kun trening og dedikasjon å bryte mønsteret på hvordan jeg så på meg selv. «Fake it to you make it» sa jeg til speilet når jeg så en sliten, utdatert, rynkete kvinne. I steden sa jeg til speilet; «se på den gløden, det smilet og gnisten i de øya» Den lille handlingen brøyt mønsteret, og steg for steg svaiet hun frem. Henne jeg så i mitt indre når jeg som liten pike vandret fremover og funderte på hvem jeg kom til å være som voksen og erfaringsvis.

Hun jeg så i mitt indre strålte av alt som er autentisk meg. Hun jeg kjente godt som barn og ung ten-åring, og som gradvis forsvant i takt med at tilpasningen til gruppene jeg var del av, og som over tid fikk påvirke henne til å bli dem. Hun jeg savnet så sterkt at når jeg fylte 40 ble det spøkefullt — men med alvor — inkorporert i talen til meg selv. “Fra nå av skriver jeg boken om livet mitt selv, tar tilbake makten over eget selv-bilde og således også over egne opplevelser”.

«Fake it to you make it»

Det tok tid. Å si ordene og føle ordene som autentisk meg, det krevde dedikasjon til eget selvbilde. I over 40 år hadde det selvbildet nemlig fått lov å bli satt av andre. Både ubevisste foreldre, lærere, søsken, ektemake og andre nærstående hadde fått lov til å komme med «kjærlige» (ironiske/mobbende) kommentarer om alle mine autentiske fineste sider. Alt ved meg som gir meg det autentiske vakre smilet som får det til å gnistre i øynene. Selvbildet mitt trodde lenge mere på det andre kilder ga som fasit. 40+ nesten utdatert… etc etc etc

«Fake it to you make it», fikk støtte av mange andre verktøy. Slike som det er kjapt å bruke på farta, slike som kan brukes så fort de fortærende tankene som gikk på repeat dukket opp. I fra 4 dype pust til hånden opp til hjertet “Jeg elsker deg”. Lindrende ord sagt til seg selv gjør sjelen øyeblikkelig glad og stopper gjentagelsen av selv skadende tanker som igjen transformerer hvordan vi møtes av omverden. Til og med utseende endrer seg. Gi det tid, og se resultatet. Hva vi tenker om oss selv har en effekt #beyondlimits. Omtrent som det å slutte å si at huden er full av rynker fikk kroppen til å stoppe opp med å produsere dem Gnisten i øynene er definitivt forsterket og smilet som preger ansiktet kommer i fra autentisk glede. I dag møtes jeg med så mange gode ord at hjertet røres hver eneste dag. Er det ikke rart? Hvordan mye av det vi hører i fra andre er en refleksjon av hva vi tenker om oss selv? En hel verden av forskjell, skapt av den dærre enkle mønster endringen. «Fake it to you make it.

Snakk pent med deg selv» Ordene jeg gjennom årene har fått høre jeg må tåle, var uskyldige… Å reagere på de er å være «for emosjonell og altfor sensitiv» Dessuten er jo alt det andre sier, sant…

En evig identitetskamp om hvem som har rett «Det er jo slik det er, det må du jo bare akseptere». Gjerne akkompagnert med eksempler i fra samfunns normen (hva andre/felleskapet kollektivt er uttalt enig om), hva medier skriver om og hva undersøkelser sier noe om. Historisk er det jo også slik, som kvinne er du utdatert når eggene tar slutt. Forventet å skrumpe inn som en liten rosin, og være av verdi mest som bestemor.

Er dette min sannhet? Stemmer dette for meg? Ønsker jeg at dette skal være min sannhet?

Hva ønsker jeg skal være min sannhet?

Her oppsto endringen, i særlig det siste spørsmålet. Hvem er autentiske meg? Husker jeg hva det lille barnet jeg engang var, tenkte? Det å lytte inn, få tydeligere grep om egen stemme. Høre den synge som et fossefall inne i meg. Sterkere og sterkere til kaskader av gode ord renset meg ren i fra andres påvirkning. Det endret alt. Gjorde meg hel igjen. Det endret også hvordan jeg blir møtt idag.

Personene som får sin energi i fra å snakke ned andre, de lærte jeg meg å kutte kort, og i noen tilfeller kutte helt ut. Herskerteknikker og trakassering er nedlatende og skadelige kommunikasjons teknikker som gjør stor skade på eget selv-bilde når du lar det blomstre i ditt nærmiljø uten grensesetting. I dag sier jeg tydelig ifra. Oftest med humor, i blant med ærlig sårbarhet og noen ganger kort, saklig og konsist. Er det jeg opplever viktig nok gir jeg det skriftlig notoritet. Autentiske meg har nemlig alltid vist at jeg har en sterk stemme, mot og vilje til å gi lyd, om urettferdighet og vondt i samfunnet vårt. Jeg er en slik personlighetstype “campaigner” en som står på for medmenneskelighet. Tenker dypt og bredt. Vid-åpen for flere en en religion og mere enn en måte å gjennomføre på. For innovativ og for stor-tenkende for noen. Provoserende ærlig for andre. Det lille barnet jeg engang var, hun viste dette. Allikevel ble hun påvirket. Sterkt av både omgivelser og hendelser i livet. Mange så dypt urettferdige og sterkt traumatiserende. “Hvorfor du ikke knakk helt, det er meg en gåte” sa min psykriatriker. Selv ser jeg hvordan gråstein ble til gull fordi alt har presset meg frem til den jeg er idag. Autentiske meg med en stemme sterkere en noen gang før der de som bedriver nedsnakk og trakkaserende oppførsel, benytter herskerteknikker og gjemmer seg bort i gruppens kollektive enighet om å bry seg kun når det gagner deres egen agenda. De tilhører arenaer jeg nådeløst forlater. Slike mennesker er ofte omgitt av andre som har valgt samme taktikk, er del av kultur der jeg søkte anerkjennelse — før i tiden. Masse kunnskap, mange smarte mennesker, men også motstand for alt som utfordrer status que. Miljøene har ofte en forkjærlighet for økonomiske KPI’er og fremdriftsrapporter, er sterkt mannsdominerte og konkurransepreget — selv om de består av både menn og kvinner.

Mange mennesker løfter seg selv ved å snakke ned andre. En trist metode ofte gjennomført av personer som selv trenger kursing i hva selv-kjærlighet er. Fremmer seg selv ved å snakke ned andre fordi de har mistet kontakten med egen autentisitet. Blitt et menneske med dårlig oppførsel, selv om de egentlig vibrerer av helt andre kvaliteter på innsiden.

Så hva gjør vi når det skjer i fra de vi elsker?

Jeg begynner å si ifra. I noen tilfeller skapte det dypere og bedre relasjoner. «Oj, gjør jeg slikt, det har jeg ikke lyst til» med slik respons løftes både jeg og den andre opp til en oppbyggende og gode kommunikasjoner. Vi ble ærlige med hverandre og våget å snakke både dypere og visere på området som bygger både egen og felles vekst. Det åpner også for at jeg får ærlige tilbakemeldinger om mønstre jeg er i, som gjør vondt for den andre. Slik transformerer relasjoner oss begge til styrkende på en måte som gir trygghet i det å våge å være autentisk menneskelig. Det bruser opp behov for å møtes på flere arenaer en arbeid og mat. Det kreative blomster i slikt som skapning av film, kunst, musikk, bok og danse prosjekter. På jobben blir produktutvikling innovativt på et dypt og samfunns engasjerende nivå, fordi de tunge utfordringene kan snakkes om med både dybde og personlig relevans og får substans av mere en statistikk og andres ideer. Disse relasjonen og denne skaperkraften er gullet som ble til når jeg våget å ta dialogen med speilet «fake it to you make it». Fra grå og gammel til ung i sinns med masse liv foran meg som skal leves til fulle i min nye autentiske drakt.

I de aller fleste tilfellene — når jeg sa ifra- så forsvant relasjonen ut av mitt liv, og med den relasjonen også de som hang rundt i miljøer der nedsnakk og herskerteknikker tillates. De som enten ikke er klare til å ta standpunkt, som vakler inne i seg slik jeg selv i mange år gjorde, de der ryggmargen fortsatt har veike bøyninger og sinnet for urettmessig og krenkende prat ennå ikke har fått demre seg forbi knuten nederst i magen — rett over lysken — knuten som gjør handlekraften impotent og stilner stemmen som burde ha ruget når luften bevrer med stigmatiserende ord om hvem og hva vi må være for å tilfredsstille samfunnets krav og behov.

Det er grunnleggende feil å snakke ned andre.

Både individer og grupper. Å stigmatisere en hel gruppe med mennesker, ofte tøffere mot kvinner, er en folkesykdom. I de værste tilfellene er det krenkende. En handling som politiet har på sitt bord å etterforske, og en synd mot med-mennesker. I vår historie, tilbake til vikingertiden, ville det å påvirke et annet menneske sitt omdømme — både direkte og indirekte — gitt sterke konsekvenser. Det var temaer for tinget, noe man var villig til å reise langt for. Alternativet kunne ellers ende opp i blodbad. Det som sies skal være sant, var rett og slett en grunnregel. Hva er ellers poenget med å ytre seg? Å snakke usant gir skade ble på kort og lang sikt. Særlig det som sies til deg selv.

Derfor lytt til egen indre stemme. Lytt til det barnet som ufortrødent vandrer fremover. «Se det glimtet i de lekende øynene, gløden i det smilet» fake it to you make it. Vi er alle født til å være mere en hva omverden forhekser oss til å tro.

1. Det er i alle mennesker essens et ønske å stråle autentisk som seg selv.
2. Det er i alle mennesker essens å være mere en det omgivelsene ser.
3. Det er i alle menneskers essens å utvikle kreativt nye sider ved seg selv
4. Det er i alle menneskers essens å handle basert på hva som føles og tenkes om de tre første punktene.

Mere en meg endret seg. Det tok tid, krevde dedikasjon og ga multum. I dag gir jeg foredrag og 1:1 samtaler, jobber med kultur transformasjoner, konseptutvikling og strategi arbeid der sosial endring er kjerne tema. Jeg tenker at min misjon på denne jord begynner først etter fylte 50, så nå har jeg 4 år igjen til å lære i lekende og utforskende dialoger — av både de over 50 og de under 5 (og alle mitt i mellom),

50 år er nemlig tallet for når man automatisk får status som bestemors vis i mange andre kulturer en vår norske. En ny æra starter etter fylte 50. Jeg tenker at den holdningen har jeg også lyst til å ha. Et slikt mindsett er mere frisk en det alternativet som skriker mot oss i fra massens propaganda.

Til syvende og sist så velger vi selv hva vi tenker om oss selv. Godt støttet av hva vi føler om det som skjer idag og det som har skjedd i fortiden. Språk og tanke vask, og viljen til å gå igjennom en emosjonel renselse gir tilgang til gaven det er å være autentisk i tune med den visjonen barnet i oss fikk i vuggegave.