Han sa farvel — til utmattelsen
5 mai 2020. Kvelden min gikk til å skrive ned en avskjed. En kjærlig hilsen, til en nær venn. En eksentrisk, begavet, varmhjertet sjel, som berørte mange og gledet ennå flere, med sine gode ord og underholdende vesen. En kløpper med gitarr, og en djevel ved tagentbordet. Mange netter delt, under lyset av stjernehimmelen, dypt i samtaler om meningen med livet.
Vilken ironi, at slike mennesker, takker for seg, så altfor tidlig. Et kaoshav av følelser, og dette er mine tanker og følelser, den kvelden, 5 dager etter, at mi beste venn valgte å takke farvel.
Jeg er vekselvis sint; “dumme idiot, dette hadde vi fikset, bare du hadde latt oss…” og vekselvis i gråt: aldri igjen vil jeg få møte deg i en nær klem, slike som bare du kunne gi.
Jeg husker dagen jeg møtte Anders, som det var i går. Han dukket opp, i et bryllup, 5. mai 2004. med en Hawaii-skjorte og hårstil a la Curt Cobain (bart a la 1970-tallet), med en trepinne som pynt, i venstre øre. På din venstre arm, en bunadskledd skjønnhet i fra nord. Fremtidig mor til din ene sønn (du valgte viltre vakre kvinner til mødre, det er i alle fall sikkert) Vi festet og danset til daggry, vår aller siste fest (det viste ingen da), føre voksenlivet på riktig begynte. Neste gang vi møttes, var vi begge på vei inn i foreldreskapet.
Om du hadde vært her nå, hva ville du sagt? Hvordan ville dine ord ha vært, i fra der du er nå?
«Husk meg i musikken. Trommestikkene i baklomma» Med gitarer i fanget, eller fingrene på pianoet. «Dans Rikke, dans» Også samtalene våre. Sittende ute skumringen, planleggende om uteplass og grillparty for alle de nydelige menneskene i våre liv.
«Husk meg for verdien jeg så i det lille». «Se på detta da, er det ikke fantastisk?» Der andre så gråstein, så Anders gull. «Husk meg for takknemligheten». Hvor høyt jeg elsket mine 4 barn, foreldre, bror og alle mine gode venner. «Husk meg for mine drømmer om sjelefred og harmoni»
«Husk meg som humantarien, alt godt jeg ville skulle spire i verdenen» Husk meg i gleden av alle eksentriske samtale emner: «Har du massert rompa di da? Det er et punkt… akkurat her…» Anders var absolutt ikke blyg for å vise, akkurat hvor det punktet satt
Anders, et ekstraordinært menneske, jeg kjente i dette livet. Den som gjorde at jeg viste, at jeg aldri igjen behøvde å være redd for å falle. Jeg husker det som det var i går at han sa; “Ta nøkkelen til leiligheten min i Oslo, du trenger space i fra livet ditt, slik at du finner igjen gleden, i den du er”
Han reddet livet mitt, slik føltes det, noen måneder føre hadde jeg fått diagnosen regressiv(AD)HD, med skarp advarsel i fra psykologen: du risikerer utmattelse, om du ikke passer på…
Slik var Anders. Vår alle’s skjønne Anders.
1st May, var dagen du valgte å ta farvel. Valgte et slutt på dumme tanker, som spant som trommestikker, runt og runt og runt. Gjorde så fryktelig vondt, å se deg slite. Jobbe deg opp og ut av dem, bare for å ramle tilbake, igjen og igjen.
Hvorfor så du ikke det vi andre så? Det lurer jeg på. Sensitive, enestående begavede Anders, et sjarmtroll, en vennlig sjel, godhjertet inn til margen.
Elsker deg alltid og du er alltid med meg i mitt hjerte
